Når munnen åpner, tar underkjevenen situasjon hvor hennes intraartikulære skive og hode går til baksiden av skøyten. Denne mekanismen er regulert av høyden på leddets tuberkel, ledbånd og muskler rundt disse leddene. Men det finnes tilfeller der underkjeven biomekanikk forstyrret av dislokasjoner, dvs. hodet lysbilder på forsiden av rampen.
Dislocations er både ensidige og bilaterale. De oppstår når munnen åpner bredt til å gjespe, le, ta et stort stykke av mat, og noen ganger som følge av alvorlig hoste, oppkast, eller et slag mot kjeven. Noen ganger dislokasjoner som oppstår under tannbehandling av en tannlege, så vel som under anvendelse av gag ved gastrisk intubasjon.
Ved behandling av dislokasjon blir prosedyren anvendtHippokrates. Legen setter pasienten på en slik måte at området for dislokasjonen ligger på samme akse som albueforbindelsen. Deretter setter han tomlene på urfolk store tenner, og de andre fingrene holder hele underkjeven og produserer bevegelse, det motsatte som er dannet som et resultat av forvridning. Dvs. senker kjeve litt ned, så tar henne tilbake og litt øker, sette i stedet for glenoid hulrom. Samtidig trykker tommelen hans litt på kinnene og strekker tyggemuskulaturen.
Ofte er underkjeven ufleksibeltrykke på forsiden litt ned, og deretter tilbake, noe som bidrar til å flytte den bevegelige skjøten tilbake på plass. I tillegg til Hippokrates er det flere moderne, velutviklede måter å behandle dislokasjon.
</ p>